Det meste av global reisedekning er avhengig av selvforsterkende algoritmer: jo mer et sted fotograferes, desto mer infrastruktur bygges for å ta imot besøkende, til villmarkspreget til slutt fortynnes permanent. Disse destinasjonene er motgiften – regioner der logistikken er krevende, tilgangen er fysisk slitsom, og naturen fungerer uten menneskelig tilrettelegging.
Ennedi-platået, Tsjad Koordinater: 17°03′N 21°51′Ø Tilgang: 4 dagers konvoikjøring utenfor vei
Sandsteinsslottene i Ennedi
Ennedi-platået ligger i nordøst i Tsjad, omgitt av de brennende sandhavene i Sahara, og danner en kolossal naturlig festning av utskårne sandsteinstårn, monumentale buer og isolerte vannkløfter kjent som gueltaer. I tusenvis av år har nomadiske hyrdefolk ferdes gjennom disse smale passasjene og etterlatt livlige bergmalerier av forhistorisk kveg, giraffer og menneskelige seremonier, som dateres tilbake syv årtusener.
Ved Guelta d'Archei stuper bratte svarte klipper ned i et dypt kløftebasseng, misfarget av hundrevis av års kamelavføring. I dette grumsete, oksygenfattige bassenget overlever en av de siste relikt-bestandene av saharisk dvergkrokodille – isolert her siden de fuktige klimafasene i holocen forsvant ut i ørkenen.
Ekspedisjonens realiteter: For å nå Ennedi kreves en selvforsynt ekspedisjon som tar med seg all diesel, vann, reservedekk og satellittforbindelser fra N'Djamena. Det finnes ingen veihjelp og ingen legeklinikker, og temperaturen svinger med 35°C mellom solens høyeste stand og midnatt.
Mutnovsky-vulkanen, Russland Høyde: 2,322 m
Mutnovsky-krateret og isgrottene
I motsetning til konvensjonelle kjegleformede vulkaner er Mutnovsky et oppsprukket kompleks av overlappende kratere som blåser overhetet svovelgass rett inn i gamle subglasiale kamre. Smeltevann har skåret ut glødende grønne og neonfargede isgrotter under bredekkene. Å ferdes inne krever kontinuerlig overvåking av svovelgass og steigjern på frossen rasmark.
Hovedfare: Plutselige takras forårsaket av temperatursvingninger; giftige lommer med usynlig karbondioksid i de nedre kraterhulene.
Tarkine, Tasmania Biom: Gondwana tempererd regnskog
Takayna-innlandet
Villmarken Tarkine i nordvestlige Tasmania er et av de største sammenhengende områdene med tempererd regnskog på jorden. Innlandet domineres av gamle myrtlebøketrær, leatherwood og gigantiske trebregner, og har ingen vedlikeholdte stier. Ferdselen møter sammenfiltret, horisontalt kratt, bunnløse torvmyrer og oppsvulmede, tanninfargede elver.
Hovedfare: Alvorlig desorientering i tydelighetsløse, mosedekte kronetak; underkjøling forårsaket av plutselige kalde fronter fra Sørishavet.
Zanskar-dalen, Ladakh Høyde: 3,500 m
Chadar-isruta
Om vinteren stenger tung snø alle høye fjellpass inn til Zanskar-regionen i Ladakh. Den eneste transportkorridoren blir den frosne overflaten på selve Zanskar-elven. Reisende går over ulike lag av gjennomskinnelig is over rasende vann under null, der isplatene knekker, bøyer seg og dannes på nytt i løpet av timer.
Hovedfare: Å falle gjennom den skjøre isen ut i den rasende bresmeltevannsstrømmen; ekstrem underkjøling i løpet av sekunder etter at man har gått under.
Skeena-fjellene, British Columbia Terreng: Ukartlagte glasialkar
Omenica- og Skeena-skillet
Et takket labyrint av granittspir og navnløse alpine innsjøer dypt inne i nordlige British Columbia. Småfly på flottører gir tilgang til navnløse innsjøer, hvoretter ekspedisjonene må kjempe seg gjennom ugjennomtrengelig devil's club og krysse ubroede bresteder, mens de lever side om side med grizzlybjørner.
Hovedfare: Full selvforsyning er påkrevd; luftevakuering kan bli forsinket i opptil ti dager under stormsykluser fra Stillehavet.
